Myrsnipeunger

Radioproduksjon kan være en interessant oppgave. Erfarne radiofolk sier at radio gir bedre bilder enn TV. Dette er ikke helt uten hold. Helt fra før vi blir født forholder vi oss til den menneskelige stemmen. Den er i stand til å formidle både kunnskap og følelser. Ofte blir vi like påvirket av måten noe blir sagt på som av ordene alene. Lyden i seg selv oppleves som meningsbærende og styrker eller svekker budskapet avhengig av om stemmeleie og tonaliteten samsvarer med det vi sier.

Radio, og dermed også podcasten, er samtalens medium. Gjennom samtalen kan vi få innsikt og innsyn. God radio er alltid en form for dialog, både som intervju, men også som en dialog mellom den eller de som er deltakere i radiosendingen og den som lytter. Og nettopp denne lytteprosessen er et vesentlig element i radioarbeidet.

God radio tar alltid hensyn til lytteren. Dessverre kommer ikke dette godt nok fram i mye av det lærestoffet og oppgavene som er knyttet til dette emnet. Både forslaget til arbeidsmåte, innhold og omfang på det ferdige produktet, er kontraproduktivt i forhold til en målsetting om å skape gode forhold for lytting.

En god samtale krever enten nærhet mellom samtalepartnerene, eller at den som har ansvaret for å gjennomføre samtalen har erfaring i å lede en samtale mellom partnere som ikke kan se hverandre. I en normal intervjusituasjon vil blikkontakt og kroppspråk spille en avgjørende rolle for et naturlig samtaleforløp. Det er tilnærmet umulig å ta hensyn til dette når man sitter på hver sin kant av landet, uten mulighet for å se hverandre.

Skal en slik samtalesituasjon fungere godt, er den avhengig av erfarne samtaleledere. Det er ikke vi. Dersom vi skulle fulgt oppskriften i leksonsteksten, ville det lett bli en uoversiktelig samtalesituasjon, der vi blir mer fokusert på de tekniske begrensingene enn på samtalens innhold. Den naturlige flyten i samtalen forsvinner, og det blir nesten uten unntak nødvendig med mye klipping og redigering for å få et brukbart resultat.

Når vi lytter til radio er vi fri til å gjøre andre ting samtidig. Vi har en fysisk frihet som gjør at vi kan utføre flere oppgaver samtidig som vi lytter, uten at dette trenger gå ut over oppmerksomheten rundt det vi lytter til. Når vi skal forholde oss til radio via nett, enten gjennom nettleser eller via f.eks. iTunes, er faren stor for at vi blir fanget opp av annet innhold som tar bort oppmerksomheten fra det vi lytter til. Denne faren øker jo lengre sendingen varer.

Det er derfor bedre med flere korte innslag enn en lang samtale slik det blir lagt opp til i våre leksjoner. Tre til fem minutter er egentlig det meste en kan vente av konsentrasjon i forhold til å lytte til en podcast. I vår podcast har vi prøvd å ta hensyn til dette ved å velge litt andre arbeidsmåter enn de som er anbefalt.

Vi har derfor valgt å gjøre fire individuelle intervjuer som belyser ulike sider ved den tematikken vi har valgt. Disse er så satt sammen til et hele i ettertid. På den måten har vi prøvd å skape naturlige samtalesituasjoner i hver enkelt kontekst, samtidig som vi også får brutt hele podcasten ned til episoder som ikke stiller for store krav til lytterens oppmerksomhet.

Det hadde etter min oppfatning vært mer fruktbart om vi som øvingsoppgave hadde fokusert mer på hvordan vi kan skape den gode radiosamtalen, framfor å bruke tid og krefter på å få ulik programvare til å fungere sammen. Om man i tillegg hadde klart å fri seg fra «metaåket» som preger oppgavene, kunne det til og med kommet interessante produkter ut av det. Slik det er nå har vi etter min mening stort sett produsert myrsnipe-unger. Det inspirer ikke til videre arbeid.