Utfordringer ved delingskulturen

I arbeidet med å publisere ulikt stoff, det være seg i digitalt eller analogt format, støter vi ofte på utfordringer knyttet til opphavsrett og personvern. I denne sammenhengen er det et omfattende og tildels utfordrende lovverk som trår i kraft. Det kan være svært vanskelig for en lekperson å ha oversikt over ulike forhold knyttet til denne type problemstillinger.

For å gjøre det enklere å benytte seg av de delingsmulighetene som digitale verktøy gir, har man blant annet opprettet det som kalles Creative Commons lisenser. Dette er et sett lisensieringsverktøy som skal gjøre det mulig å bruke andres verk uten å komme i konflikt med deres intellektuelle eller økonomiske interesser.

Denne bloggposten tar ikke mål av seg til å gi svar på alle ulike forhold som kan være av interesse rundt disse spørsmålene, snarere tvert om. Hensikten her er å se nærmere på en følgende påstand: «Den som på en eller annen måte velger å gjøre bruk av en annen persons arbeid, har et selvstendig og individuelt ansvar for å sikre at bruken er i tråd med gjeldende lovverk og avtaleverk».

Hva mener jeg med dette? I dette kurset ha vi blant annet blitt gitt henvisninger til nettsteder der man har tilgang til rettighetsklarert materiale. Vi har også drøftet delingskultur generelt og ulike nettsteder der brukere kan dele sine verker spesielt, så som Flickr og liknende. Problemet er imidlertid at det både finnes ulike former og nivåer for rettigheter, samt at også andre hensyn spiller inn.

Noen steder er det mulig å få tilgang til medieinnhold som er fritt tilgjengelig, som kan brukes gratis og uten heftelser av noe slag. I andre sammenhenger er det gjerne et krav om at kilden må oppgis, at bruken utelukkende er knyttet til ikke kommersiell virksomhet, eller at retten til bruk er knyttet til en eller annen form for økonomisk vederlag.

Det er derfor ikke nok å basere seg på at materialet er oppgitt å være til «fritt bruk». Det er få av dem som arbeider i skolen som er jurister, og elevenes kunnskap om de finere nyansene i jussen er om mulig dårligere enn lærernes. Vi er derfor avhengig av noen enkle metoder for å avgjøre hvorvidt bruken av andres materiale er trygt.

En mulig metode er å alltid stille følgende spørsmål omkring bruken av andres materiale:  Hvor og hvordan er det dokumentert at jeg kan bruke dette materialet?
Hva sier dokumentasjonen om vederlag eller andre gjenytelser for bruk?
Hva sier dokumentasjonen om bruk i den sammenhengen jeg vil bruke det?
Hva sier dokumentasjonen om kreditering ved bruk av materialet?

Dersom man ikke kan vise til slik dokumentasjon, er det best å la være å bruke det man har funnet. Om slik dokumentasjon finnes er det viktig å analysere hva denne innebærer i forhold til den situasjonen man selv ønsker å bruke materialet i. Det er også viktig at elevene ikke bare blir opplyst om at det fines begrensinger i bruk av andres materale, men også hvorfor slike begrensinger finnes.

Dersom man innarbeider gode rutiner for å sjekke slike forhold, vil det være lettere både for lærer og elever å kunne ta i bruk ulike ressurser som finnes. Tilsvarende kan man også lage en liste av spørsmål for å forsikre seg om at personvernet er ivaretatt. Sentrale spørsmålsstillinger her kan være:

Har personene som er framstilt gitt sitt samtykke til publisering?
Kan personer identifiseres gjennom bruk av dette materialet?
Kan bruk av dette materialet gi ubehagligheter for den som er avbildet/filmet eller på andre måter gjengitt?
Ville jeg ha akseptert en slik gjengivelse dersom personen det gjaldt var meg selv eller noen jeg er nær knyttet til?

En slik tilnærming vil ikke være utfyllende i alle sammenhenger, men vil likevel langt på veg være en fornuftig metodikk som passer i en undervisningssammenheng.